Huldrefolket på Øverdalssetra
( 15.02.2011 00:03 )
Ettersom sollia.net sin omtale av setrene på Øverdalssetra nå går mot slutten, har Bjørn Brænd sendt oss denne artikkelen:
Huldrefolk i norsk folketro er overnaturlige vesener, det vil si et skjult folk som bare sjelden lot seg se. Kvinnene er mest kjent, hun ble kalt hulder, mens mannen var en hulderkall. De bor i hulderhauger og spiller gjerne en eiendommelig musikk, huldreslåtter.
Ettersom sollia.net sin omtale av setrene på Øverdalssetra nå går mot slutten, har Bjørn Brænd sendt oss denne artikkelen:
Huldrefolk i norsk folketro er overnaturlige vesener, det vil si et skjult folk som bare sjelden lot seg se. Kvinnene er mest kjent, hun ble kalt hulder, mens mannen var en hulderkall. De bor i hulderhauger og spiller gjerne en eiendommelig musikk, huldreslåtter.Det var alminnelig kjent at det i gammel bodde et huldrefolk på Øverdalssetra. Peder Gjermundsen Lien (1874-1945) var fra Søre Lien, og kjøpte i 1900 Nordre Lien av et barnløst ektepar. Han har skrevet ned en og annen historie han hørte i sin barn- og ungdom, blant dem denne historien om huldra på Øverdalssetra.
Huldrefolk på Gransetra
Kirkesanger og lærer Halvor Johnsen var den første lærerutdannede skolemester i Sollia. Han var født på Tretten i Øyer i Gudbrandsdalen 1823 og døde i Sollia i 1861. I våpenhuset i Sollia kirke står det for øvrig hans vakre gravplate.
Det som forteller her hendte før den nåværende veien gjennom bygda ble bygd. Den gamle veien gikk som kjent om Øverdalssetrene. Skulle man så langt som til Atnbrua, som lærer Johnsen den gang skulle, gikk man benest over Finnsjøfjellet og kom ned igjen ved Havn.
Det var senhøstes etter at man for lengst var flyttet fra setrene, at Halvor kom gående mellom Granhaugens og Øvre Grans hus. De stod den gang i søre og øvre hjørne på Grantrøa.
Da han kom til skigardshjørnet hvor husene stod, hører han inne i stua at noen holder på å sulle barn. Likeså hører han det knirker og rikser i vidjene som huska eller vogga henger i. Porten var lukket og folk fantes ikke på setervollen. Så det var nok huldra som sullet barnet sitt. Det har flere ganger senere, omtrent på samme sted, forekommet mystiske ting.
Stua som dette hendte i ble kjørt til Gran, og er den søre stua som står for seg selv ovafor hovedbygningen.
Var det hulder?
Olav Knutson (1885-1962) fortalte i sin tid en en historie fra han i konfirmasjonsalderen var med sin onkel Arne Lien (1834-1911), som den gang eide Nordre Lien, og kjørte møkk på Øverdalssetra. Det var på Nordre Liens seter, og de kvilte nettopp i den gamle stua som da stod nederst på trøa. De satt slik at de så gjennom det lille vinduet som vendte nord- eller vestover tiil grans seterstue. Begge så de et krokete kvinnfolk komme gående oppover fra leet ved den nordre høyløa og videere opp til seterhusene. Den gang var det en åpning mellom stua og bua. Senere ble den tettet igjen.
De så tydelig at hun gikk inn i denne hvor hun ble borte. Det var barmark ennå, men om natta kom snøen, fortalte Olav. Han var sikker på at dette ikke var alminnelige folk, sa han. Episonen skjedde helt på slutten av 1890-åra.
Er det et tilholdssted for overnaturlige vesener?
Med mellomrom har pålitelige og troverdige mennesker opplevd underlige hendelser ved den gamle Øvre Gran-seterstue. Flere av disse hendelsene var fortalt til Peder G. Lien som skrev dem ned i februar 1932. Hendelsene var fortalt direkte av de personene som hadde opplevd dem, og hvis beretninger Peder man ikke burde tvile på. Den siste tildragelsen han forteller om skjedde på slutten av første verdenskrig (1917). En gutt fra Øverdalen skulle opp til Øverdalssetra på jakt. Det var straks snøen hadde gått og det var blitt bart. Gutten som var voksen, omkring 25 år, og helt igjennom sannferdig og solid - Peder kjente ham meget godt - kom gående oppover til Grans setrestue ved den nordre fôrløe. Han hadde vært her både denne våren og tidligere år i samme ærend (harejakt på groen), og var vel kjent på stedet.
Som han var kommet llitt opp på trøa får han se et helt selskap med mennesker komme gående oppover Granhaugens setertrø mot seterstua. Men borte ble de. De var litt skumt, det var så, men alminnelige mennesker var det ikke, uttalte gutten med bestemthet. Lysten til å jakte var strøket av ham, og han gikk hjem med det samme.
På samme seter, men noen år før, så Arne Lien (1834-1911) en natt da han kom opp til setra at det lyste i den gamle seterstua. Det var ved tolv-ett-tida, og han syntes det var rart at det var folk oppe på denne tida. Det var et lite vindu som vendte mot nord. Det var lagt opp en del ved inntil seterveggen, nesten opp tiil dette vinduet. Arne stiltret seg borttil for å se eller høre. Men det var et forheng for vinduet ¨å han fikk ikke se noe. Heller ikke hørte han noe. Arnes kone, Oliane, f 1830, som lå på setra like ved, spurte om morgenen om det hadde vært fremmede på besøk og hun fortalte at det hadde lyst der om natta. Oline (1853-1943), så het kona, ble rent forundret. Det hadde ikke vært noen hos henne. Ikke hadde hun hatt lys eller varme på åren siden ved to-tida dagen før heller.
Budeia på Gransetra den sommeren hadde en liten grisunge i en kasse inne i seterstua. Den var urolig og hun måtte ofte opp og gi den mellk. Hun så ofte, fortalte hun, at det lyste i Granhaugens gamle seterstue. Det var like ved, bare ca. 50 meter derfra, at den gamle seterstue som hørte til Øvre Gran stod, og hvor lærer Johnsen hørte det ble sullet barn da han gikk forbi. Og det var også her Olav Knutson og Arne lien så den krokete kvinnen.
Så de hadde det for at dette måtte være et tilholdsted for overnaturlige vesener som men enkelte mellomrom viser seg for mennesker.
Sist oppdatert: 15.02.2011 00:03
