Rasmus sin appell på 1. mai
Rasmus Wermuth Kristensen fra Sollia var en av talerne på 1. mai-markeringa på Koppang. Rasmus er leder i Stor-Elvdal Bonde- og Småbrukarlag og politisk leder i Hedmark Bonde- og Småbrukarlag. Hans hovedagenda er en rettferdig landbrukspolitikk og viktigheten av levende bygder.
Du kan lese hele 1. mai-talen til Rasmus her:
For snart 135 år siden ble 1. mai – arbeidenes internasjonale kampdag, avholdt i Norge for første gang.
8 timers arbeid, 8 timer frihet, 8 timer hvile – var fremste om ikke eneste krav fra arbeiderbevegelsen.
Snaue 75 år senere var det landbruket sin tur.
I 1950 underskrev landbruket en hovedavtale med den norske stat under daværende ledelse av Einar Gerhardsen.
Bøndene krevet jamstilling og dette ble innvilget – dog selvfinansiert – såpass måtte bøndene skjønne.
I takt med at flere gikk ut av landbruket og inn i industrien skulle de resterende få mere å rutte med - det var jo færre om å dele kaken, forståes.
Denne hovedavtale gav også landbruket forhandlingsrett med staten, og akkurat denne retten er i bruk mens jeg står her og taler.
Forut for starten i årets jordbruksforhandlinger har det vært ganske mye støy.
Torsdag 18. April skulle Stortinget behandle Stortingsmelding 11;
Strategi for auka sjølvforsyning av jordbruksvarer og plan for opptrapping av inntektsmoglegheitene i jordbruket.
For første gang på 50 år skulle det gjøres justeringer i landbrukets rammevilkår - Nå skulle bonden jamstilles!
Bøndene krevde at antall timer pr årsverk skulle justeres fra dagens 1845 timer til 1700 timer – sånn som snittet i samfunnet ellers.
Bøndene krevde at Regjeringens fremsatte forslag om 20% normering av inntekten skulle fjernes i sin helhet – sånn som i samfunnet ellers.
Bøndene krevde avkastning på den kapitalen som blir investert – sånn som i samfunnet ellers.
Foran Stortinget, på Eidsvolls plass stod bønder fra hele landet, side om side og ventet på dommen fra Stortingssalen.
I taktfaste kamprop runget det utover plassen og helt inn i Stortingssalen: «ÆRLIGE TALL! ÆRLIGE TALL! ÆRLIGE TALL!»
Meldingen fra salen var mildt sakt nedslående.
Bare kravet om justering i timetall ble godtatt, dog skal denne justeringen gjøres over flere år.
Normeringen av inntekten fortsetter og ingen avkastning på investert kapital.
Det skal altså jobbes 20% gratis og pengene investert er tapt for all tid.
Jeg lurer på hvor lenge saga på Østerdalsbruket hadde gått om sånne premisser hadde blitt vedtatt?
Hva med sykepleieren? Skolelæreren? Ambulansearbeideren? Elektrikeren? Snekkeren?
Hva hadde oljearbeideren ute i Nordsjøen sagt?
Hvem i alle dager er det som skal godta noe sånt i Norge, i det 21. århundrede?
Skjønn det den som kan…
Oppdaterte tall fra SSB, klokken 09.20 imorges, viser at gjennomsnittlig næringsinntekt for et årsverk for landbruket i 2022 var: 275.100, -
Gjennomsnittlig årslønn for et årsverk i landet var i 2022: 634.700, -
Det er noe her som skurrer – og det har det gjort lenge.
Lenge har vi hørt festtaler om by og land, hånd i hånd, men avstanden har aldri synes større.
Landbruket er, om man vil eller ikke, en solid del av ryggraden i de norske distriktene.
Beregninger gjort av Agri Analyse viser til at 1. årsverk i landbruket genererer 2,5 årsverk i ringvirkninger.
Felleskjøp, slakteri, meieri, transportfirma, veterinær, elektriker, rørlegger, snekker, smed og byråkrati tilknyttet landbruk – listen fortsetter og er lang over yrker som direkte blir påvirket når en bøndene gir seg – akkorden er blitt for hard.
Et paradoks i denne situasjonen er at landbruket ikke klarer seg uten de før nevnte yrker!
Vi er avhengig av hverandre - mere enn noen gang før!
Distriktet har forfalt – ressursen som distriktet før kunne bidra med er i stor grad blitt bagatellisert.
I takt med at landbruket har blitt normert og effektivisert i hjel, er distriktene blitt fraflyttet. Arbeidsplasser forsvinner, skoler og barnehager må gjennomgå kraftige rasjonaliseringer, hvilket igjen fører til at færre barnefamilier ønsker å bosette seg – færre folk til å opprettholde de tilbud som er eksisterende som da til slutt fører til at sparekniven også må svinges igjen – vi vet alle hvordan dette går…
Men det finnes lys! Det finnes et håp!
Støtt opp om ryggraden i distriktet – landbruket!
Med en sterk primærnæring blomstrer distriktene!
Gi oss fremtidstru – gi oss økonomiske vilkår på linje med andre – GI OSS JAMSTILLING!!
Det er mange, både unge og voksne, som er klare til å gjøre jobben, men da må vi ha ÆRLIGE TALL på bordet!
God 1. Mai!
