Flott 17. mai-feiring

Strålende vær gjorde nasjonaldagen ekstra vellykket i år. Riktig mange møtte opp og bidro til at det ble en trivelig og sosial feiring.

Her har Einy Brænd filmet toget som marsjerer med musikkorpset i spissen. Einy har for øvrig tatt alle bildene og filmene som er lagt ut her.

Tøft med traktor i toget. Kristian og Arild Hemli sørget for dette populære innslaget.

Korpsmusikk og korps er helt avgjørende for å komme i skikkelig 17. mai-stemning, og det spiller ingen rolle hvor stort det er. I Sollia kan vi skilte med det som trolig er verdens minste 17. mai-korps.

Nils Martin Simonsen holdt en veldig fin tale. Du kan lese hele talen nederst i artikkelen.

Et gedigent kakebord sto klart, så det tok ikke lang tid før det ble fullt hus inne på Solvang.

Forskjellige leker og konkurranser hører med, her er det potetløp som foregår.

17.mai-komiteen skal ha en stor takk for en skikkelig vellykket dag. Det er ingen selvfølge at vi har en felles 17. mai-feiring i Sollia, men så lenge mange nok ser verdien av å stille opp for fellesskapet, er det meste mulig, selv i ei lita bygd.

Den siste konkurransen var tautrekking mellom grendene fra nord og sør i Sollia. Atnbrua vant både barne- og voksenklassen. De vant i fjor også, så hvis dette ikke skal bli en vane, må taperne virkelig ta seg sammen og trene litt mer før neste 17. mai!

Nils sin 17. mai-tale:

Kjære solliværinger - og eventuelle tilreisende som rota seg bort i snøføyka og aldri kom seg hjem igjen: Gratulerer med dagen!

Det er en ære å få stå her i dag, som fersk innflytter og nyutnevnt butikkeier i korets høytidelige oppsetning «Da telefonen kom til Sollia». En rolle jeg visstnok passer til som nylagt grus i tunet - altså litt for prydelig, og ikke helt til å stole på med trillebåra. Jeg er også blitt kalt snobben av selveste Ole Sollien, og det tar jeg som et ærestegn. For i Sollia, som i livet ellers, er det bedre å bli snakka om enn å forsvinne i stillhet som siste sirupstynnkake på juletrefesten.

Å komme hit til Sollia føles litt som å bli skrevet inn i et dikt av Hans Børli - både storslått og lavmælt på en gang. Her finnes stillhet så dyp at du hører dine egne tanker begynne å diskutere kommuneplanen. Og en stjernehimmel så voldsomt vakker at den får selv en godt voksen mann til å stille spørsmålstegn ved både astrofysikken og egne livsvalg - særlig etter tredje kopp bålkaffe.

Men det viktigste her er ikke fjella eller himmelen. Det er fellesskapet. For 17. mai handler om mer enn pølse og is og folkedrakt som strammer litt på feil steder. Det handler om frihet, sjølråderett - og kanskje viktigst: Å holde ut med hverandre. Å stå sammen i glede og sorg, i slått og i sludd, i både barnehagekamp og budsjettmangel.

Å møtes både til dåp, dugnad og begravelse- og noen ganger alle tre på samme dag. Her kjempes det skulder ved skulder for barnehagens fremtid. Det doneres så store mengder gaver til basar at loddsalget kommer med premiegaranti. Og det er vel knapt noen her som har hentet sine egne pakker på Atna. Her finnes altså en underliggende lavmælt raushet - så finstemt at den lett blir overdøvet. Men det er den som trumfer over uenigheter - og som vi sammen må verne om.

Så - på vegne av oss som fortsatt ikke kan navnet på alle bikkjene i bygda, men som prøver: Tusen takk. Takk for at vi får være en del av dette underlige og underfulle fellesskapet. Takk for flagget, folket og friheten - og for at det fortsatt finnes steder hvor folk møtes uten å måtte logge inn.

Gratulerer med dagen.

Lenge leve Sollia. Lenge leve 17. mai. Og lenge leve alt det rare og rause som gjør små steder store.

Se flere bilder fra Solvang her: