En arbeidets adelskvinne i Sollia
Gro Marum har sendt oss denne artikkelen fra Østlendingen som sto på trykk den 27. april 1953. Sollia.net gjengir den her i sin helhet. Den gir et levende bilde av Matea Toften som da fylte 90 år og ble omtalt som Sollias eldste.
Matea Toften er den eldste i Sollia i dag. Tirsdag 28. april fyller hun 90 år, og mange vil nok finne veien til Grytstuen den dagen. De første gjestene vil kanskje finne henne sittende ved ovnen, ivrig lesende i et blad eller en bok. Kanskje er det «Onkel Toms hytte» hun har begynt på igjen. I alle fall vil de treffe en blid liten kvinne, med et ansikt som lyser av tilfredshet.
Far og mor til Matea traff hverandre på garden Atneosen. Han kom fra Brekkom i Ringebu, og var murer og tømmermann. Hun var barnefødt på Fallet i Folldal. Matea ble født på Nordre Finstad. Hun hadde 9 søsken. Selv ble hun gift med Engebret Toften fra Venabygd. Engebret hadde lært skomakeryrket av Anders Bekkedal, og reiste omkring som skomaker i Sollia i 50 år.
"Frå kyndelsmessleite til såmmårsmål"
Til å begynne med bodde Engebret og Matea på Toften hos hans foreldre. De hadde i mangfoldige vintre vært vertsfolk på Snødølsetra, en enslig seter mellom Muen og Enden, der det var kvilstelle. Fra gammelt gikk det ferdselsvei over fjellet her. Folldøler reiste over til Ringebu med tjære og vendte til bake med korn og kol. Og så var det «hele solliværingen» da, som reiste samme veien for å kjøpe mjøl og grøn. Det var «frå kyndelsmessleite til såmmårsmål», som Matea så vakkert sier det, at folket fra Toften bodde der inne på fjellet.
Kjørokse på setra
Det ble til at Engebret og Matea også tok sin tørn som vertsfolk i Snødøldalen. «Ferdesmannen» overnattet på hjellen i den vesle stua, Matea forteller at somme ganger var snøværet så stint at det var vanskelig å se stua fra elva, der hun hentet vatn. Og et par ganger var det nære nippet at Engebret skulle ha omkommet i fjellet, således den gangen han var med og lette etter en gutt fra Sør-Fron, som var blitt borte oppmed Holsetra under måsåkjøring.
De hadde alltid kjør-økse med seg på setra, forteller Matea. I styggvær fant oksen veien lettere enn hester, sier hun. Ofte måtte Engebret ta oksen og følge ferdesmannen på vei. Verst var det fram om Svartdalsberga
Et av de sju barna sine fikk Matea i Snødøldalen. (Hun fødte 6 barn uten jordmorhjelp!) Siste vinteren de reiste dit inn, var det hele 7 karer med for å brøyte vei for de 3 hestelassene deres. Det fantes ikke vei, og de strevde i 20 timer før de nådde fram! Dette ble siste året. Ingen lasskjører for der om vinteren mere.
Så bar det til Grytstuen
I 1894 flyttet Engebret og Matea til Grytstuen utmed Atna elv. Det er steinet i Grytstuen, og på den tid var det bare en gammel stue og et lite fjøs der. De som hadde bodd der før dem, hadde reist til Amerika.
I Grytstuen har Matea hatt mang en slitsam dag. En stor sorg opp levde hun da sønnen Anton gikk seg gjennom isen på Atna. Han så dårlig. Men ingen ting har kunnet ta fra henne det gode humøret og det lyse smilet. Og så lenge Engebret og hun sto for styret i Grytstuen, dro de til setra i Snødøldalen med buskapen hver eneste sommer.
"Slåttkar" like til i fjor
Blide, tilfredse mennesker blir alltid avholdt. Derfor er det mange i Sollia som vil huske Matea på 90- årsdagen hennes! Hun er et godt eksempel på at arbeidet adle utøveren. Men godt hadde det vært om livet hadde vært litt mindre slitsamt for henne! Nå har hun hatt det godt lenge; men så sent som i fjor var hun med i slåtten og rakte! Det er artig å holde ved like gamle kunster.
Denne artikkelen er også tilgjengelig på nasjonalbiblioteket sine nettsider.
