Intervju med Kathinka Helgesen

Dagfinn Grønoset (1920-2008) var journalist og forfatter. Han skrev flere bestselgere og er særlig kjent for sine skildringer av sterke kvinneskikkelser i utkant-Norge, blant annet for biografien om Anna Widén med tittelen "Anna i ødemarken" som ble ble solgt i 160 000 eksemplarer og oversatt til 17 språk. Kathinka Helgesen hadde gjort seg bemerket på mange vis og det var ikke uten grunn at Grønoset fattet interesse for henne og dro til Sollia for å få et intervju. - Intervjuet ble publisert i Østlendingen 10. april 1956 og kan leses i sin helhet her:

— Her er skogen. Løv og lyse lier — og gråstein! sier Kathinka Helgesen og stryker hengivent Sollia-bunaden, hennes egen komposisjon. Og så blusen — roen. Godt å ha med det som gir fred. Selvfølgelig er det fint med vind over blomstene — å, du skulle ha sett alle landets bunader jeg så i Oslo en gang! Et vakkert syn. Men ingen ga slik ro som Sollia-bunaden. Vet du forresten hvor jeg fant motivet til søljen? Bak kirken vår! Jeg så solen forsvant bak kirkespiret en kveld. Da steg motivet fram! Da så jeg ordene som ringer inn søljen: «Fager er Sollia, jeg vet ingen vakrere»....

HUN SÅ IBSEN, BJØRNSON OG KIELLAND

Den 27. november 1885 reiste en ung jente, som het Kathinka Enger, fra Christiania til Sollia. Hennes lærerinne, frøken Sofie Aubert, hadde ordnet med plass for henne hos prestefamilien Lassen. Selvfølgelig var det litt vemodig å forlate byen. Hun var født og oppvokst like ved Stortinget, hadde lekt med Chatarinus Elling og sett både Ibsen, Bjørnson og Kielland pigge ut og inn på Grand. Litt forkommen og forlatt sto hun på Atna stasjon, etter en dags togreise, og kjente seg både ensom og forlatt. Enda var det en dags kjøring med hest og slede før hun nådde prestegarden i Sollia, bygda som ble hennes heim og som varmet hennes sinn og hjerte slik, at hun skjenket den sin vakre bygdesang.

— Her vil jeg leve og her vil jeg dø, sier hun med lys i stemmen og et glimt av sinnets gullbeholdning i blikket.

ET LIV I SKIFTENDE KÅR

Kathinka gikk ut av folkeskolen i Christiania og fikk kongens Skillingsmagasin, en stor, rød bok med hennes navn i gullbokstaver. Den fikk hun for flid og oppførsel. — var noe å komme heim med! Sier hun, tydelig glad over gleden hun skjenket sine den dagen.

Nå er hun selv over 85 og har bodd 70 år i Sollia. Det ble et liv i vekslende kår. Hun fikk sin egen heim i fjellbygda — og seks barn. De har hun innen bygdegrensene ennå — og er glad over det: — Det er ikke mange mødre som har sine barn rundt seg i dag!

I Sollia fikk Kathinkas flittige og villige hender mye å røre ved. Hun sydde for solliværingene, hun var kokke for dem til bryllups og barnedåp, hun pleide syke og hun satt hos dem når livstrådene ble kuttet. Å hjelpe ble en gyllen og selvskreven lov for henne.

BEGYNTE MED Å LÆRE SMÅJENTENE «Å MONKE»

Men ingen sak har ligget Kathinkas hjerte nærmere enn husmorsaken. I dag henger da også Hedmark fylkes husmorforbunds medalje på hennes bryst — med takk for innsatsen. Hun er æresmedlem i fylkesforbundet — selvsagt også i Sollia husmorlag.

— Laget vårt ble stiftet i 1935. Jeg var den første formann, og min «regjeringstid» varte i 11 år. Da dompet jeg til nestformann. Det er rart å tenke på utviklingen i et menneskeliv. Jeg begynte i Sollia å lære småjentene å monke — senere ble det håndarbeid! Jeg unner husmødrene alt godt. Før var dørstokkene sa altfor høye, billedmessig sett. Husmødrene kom aldri over «dørstokken heme». Nå er det mer lek i arbeidet — og snart ingen dørstokker lenger!

MED KATHINKA I SKJEKENE

— Har De noen gang skoftet et husmorlagsmøte? — Var det noen som møtte opp, var det jeg! Prost Rødsæteren sa en gang: Når jeg ser Sollia husmorlag, ser jeg alltid en vogn, full av medlemmer, med Kathinka i skjekene ....

Det lasset har Kathinka hatt mye glede av å dra. Kanskje ligger noe av lønnen for strevet i dette hun selv forteller: — Alle unge smiler når de ser meg. Det er jeg takknemlig for.

Det skulle bare mangle, om ikke alle ansikter som møter Kathinka Helgesen, får søndagspussen på seg …

Vi har et spørsmål til leserne av sollia.net:
I intervjuet snakker Kathinka om at hun lærte småjentene "å monke". Vet noen hva det betyr? I så fall, send gjerne en e-post post@sollia.net!