Koselig høsttakkefest

For andre året på rad inviterte bygdeutvalget til høsttakkefest på Jomsborg, så hvis det blir fest neste år også, begynner dette å ligne en tradisjon. Det eneste formålet med høsttakkefesten er å få folk til å treffes og ha en hyggelig kveld sammen, og slik ble det!

Bordet var dekket med alskens medbrakte delikatesser fra naturens spiskammers.

Praten gikk lett mens magene ble fylt. Det var ikke bare kjentfolk som hadde møtt opp. Tre nyinnflyttede solliværinger fikk presentere seg og de ble selvsagt tatt i mot med åpne armer.

I løpet av kvelden fikk alle i oppgave å skrive på en lapp hva de var takknemlige for, og henge den opp på "takknemlighetstreet". De ble lest opp og det viste seg at det var mye forskjellig å være takknemlig for, fra fred i Norge til skoleboller, hunden Mons og gravemaskin. Her er et lite utvalg av hva som sto på noen av lappene:

• Jeg er takknemlig for den kjempedeilige maten vi fikk i kveld. Det er den beste maten jeg noensinne har spist på et arrangement i Sollia!
• Jeg er takknemlig for den fine barnehagen vår!
• Jeg er takknemlig for at vi har Terje, Gjermund og verkstedet deres.
• Jeg er takknemlig for å kunne bo i vakre Sollia.

De yngste bidro med en interessant kunstutstilling der de hadde tatt i bruk sine kreative evner, blant annet med imponerende installasjoner der temaet var "hemmelige hytter", og i salen var det barnedisco.

Ord for dagen

Mari Nygaard Simonsen holdt kveldens tale med noen tanker om fellesskap, takknemlighet og beredskap. Du kan lese hele talen her:

"Velkommen alle sammen! 

I år som i fjor har vi samlet oss her på koselige Jomsborg til høsttakkefest. Og jeg skal benytte anledningen til å stoppe litt opp og tenke over hva vi har å være takknemlige for. 

Tradisjonelt har en høsttakkefest handlet om å takke for årets grøde. For det naturen har gitt oss, og for arbeidet som er lagt ned gjennom våren, sommeren og høsten. Det er en tradisjon som kanskje har en særlig relevans her i Sollia, hvor mange fortsatt har et ganske nært forhold til både naturen og det den gir oss. 

Mye av min egen avling i år kan jeg takke gode naboer for. 

Jeg er takknemlig for å ha mandelpoteter i kjelleren gjennom vinteren, av settepoteter jeg fikk av Ole Sollien i vår. Jeg er takknemlig for at jeg og plantene mine fikk talle fra Prestgarn. Jeg er takknemlig for å ha fått lov til å plukke rabarbra på Myrvang og Klokkerstua. Jeg er takknemlig for at Einy har delt nysgjerrighet og oppskrifter basert på nyttevekster. 

Men på en dag som denne kan man også rette blikket litt opp av åkeren.  

Jeg er takknemlig for at jeg ikke har vært avhengig av tog for å komme meg på jobb i høst. Jeg er takknemlig for at Gjermund forteller oss at vi bør bytte dieselfilter på Isuzuen før vinteren, for det kommer til å gå tett i vinter.  

Og jeg er takknemlig for å bo et sted hvor folk ikke trenger særlig lang betenkningstid før de stiller opp når noen trenger en hånd. Det kan være ganske imponerende hvor mye som lar seg ordne på kort tid, bare noen spør. 

Egentlig kunne jeg stått her i timevis og listet opp. For det hender faktisk ganske ofte at jeg får en sånn «klyp meg i armen»-opplevelse. 

Og fellesnevneren for mye av det som gjør meg så takknemlig for å bo i Sollia, er naturen og menneskene. Og ofte, forholdet mellom dem. 

For vi er jo på mange måter et ganske moderne samfunn her også. Vi har internett, strøm, biler og de samme behovene og vanene som folk andre steder. Men samtidig finnes det fortsatt noe her som store deler av samfunnet har fjernet seg ganske langt fra. 

En nærhet til hvor ting kommer fra. Til maten, til dyrene rundt oss, enten de er ville eller tamme, til veden som varmer huset, til årstidene og til arbeidet som må gjøres for at ting skal fungere. Mange her tar dette som en selvfølge, men for en som har kommet inn utenfra, med bakgrunn fra byen er mange skremmende avskåret fra dette.  

Jeg tror det gjør noe med oss å ha et slikt forhold til omgivelsene. Ikke nødvendigvis at vi blir bedre mennesker av å bo på bygda. Men vi blir kanskje litt mer bevisste på hva vi faktisk er avhengige av. 

En potet er tross alt ikke bare en potet når du har satt den selv, bekymret deg for frosten, gravd den opp i regnvær og båret den ned i kjelleren. Og den blir desto mer verdifull av at settepoteten kom fra naboen. 

Det er kanskje noe av dette jeg setter aller størst pris på ved livet her. At så mange av de tingene vi trenger, og så mye av det som gjør livet godt, finnes ganske nær oss. 

Men både mennesker og natur kan bli ganske sinna. Og det bringer meg over på det neste temaet. 

For i år har vi i bygdeutvalget hatt ekstra oppmerksomhet på beredskap. Og en krisesituasjon i Sollia vil mest sannsynlig ha sitt utspring i enten naturens eller, dog kanskje mindre sannsynlig, menneskers vrede. 

Det er Totalforsvarsåret i 2026, og vi har arrangert både møter og kurs gjennom året. Vi har snakket om skogbrann, førstehjelp og kommunikasjon. Det neste på tapetet er å teste hvor vi bør plassere en basestasjon for Sikringsradio, slik at vi har en alternativ kommunikasjonsmulighet dersom mobilnettet faller ut. 

Men arbeidet med beredskap har også fått meg til å tenke på hvor mye av tryggheten vår vi har overlatt til systemer vi selv har liten kontroll over. 

Her i Sollia har vi noen fortrinn. Vi bor midt i et matfat, med fisk, vilt, vann, skog og brensel. Og vi har folk som vet hvordan disse ressursene kan brukes. Som kan dyrke, jakte, fiske, sanke, slakte og foredle mat. Som kan reparere ting som går i stykker og finne løsninger med det de har tilgjengelig. Vi har til og med noen selvutnevnte eksperter på barnefødsler! 

Mye av denne kunnskapen er kanskje så selvfølgelig for dem som har den, at de ikke tenker på den som særlig verdifull. Men for ei jente som har vokst opp med asfalt i innkjørselen, er den det. Og den blir ikke mindre verdifull i en tid hvor vi snakker stadig mer om egenberedskap. 

For det ligger en trygghet i å kunne noe selv, men kanskje en enda større trygghet i å kjenne noen som kan det du ikke kan. 

Og det er jo egentlig dette beredskap handler om også. At vi har ressurser å trekke på når vi trenger dem, enten det er ved i skjulet, mat i kjelleren eller en nabo som kan hjelpe. 

Men vi skal være forsiktige med å ta for gitt at alle har noen å spørre. Selv i ei lita bygd hvor mange kjenner hverandre, er det ikke sikkert alle har noen å ringe til. Og det er ikke alltid de som trenger hjelp, som er flinkest til å be om den. 

I beredskapsarbeidet har vi snakket om å ha en beredskapsvenn. Noen man kan hjelpe og få hjelp av dersom noe skjer. Jeg synes det er en god tanke, også utenfor en krisesituasjon. For noen ganger er det ikke et strømbrudd eller en stengt vei som gjør at vi trenger hjelp. Det kan være en helt vanlig tirsdag. 

Så kanskje kan vi bruke denne høsttakkefesten til å tenke litt over hvem vi har rundt oss. Hvem ville vi selv ringt hvis noe skjedde? Og er det noen i nærheten som kanskje ikke har noen å ringe til? 

For takknemlighet handler vel ikke bare om å sette pris på det vi har fått, men også om å være villige til å gi noe videre. 

Og med det vil jeg ønske alle en riktig trivelig høsttakkefest!"