Leave our kids alone!

Av Nils Martin Simonsen, tilflytter til Sollia, mangesysler og leder av samarbeidsutvalget i Sollia barnehage

Det er en egen kunst å ønske seg flere innbyggere, samtidig som man systematisk gjør det vanskeligere å bo i kommunen.

Stor-Elvdal synes å ha utviklet en særlig raffinert variant: Først konstaterer man at det er få barn. Deretter foreslår man å legge ned skole og barnehage. Når barnefamiliene så velger å bosette seg andre steder, kan man slå fast at nedleggelsen var riktig. Det var jo så få barn. En nærmest vanntett sirkelargumentasjon.

Another brick in the wall … in the way of progress.

Fra Oslo til Sollia

For noen år siden bestemte min kone og jeg oss for å flytte fra Oslo til Sollia med våre to barn. Vi ønsket oss en annen hverdag. Mer natur, større frihet, naboene litt lenger unna husveggen, et tettere fellesskap og muligheten til å skape noe eget. Vi ønsket ikke bare å bo et sted, men å bidra til å utvikle det.

Det var selvsagt ikke et valg uten kompromisser. Vi forventet verken T-bane, kjøpesenter eller kommunale tjenester innen gangavstand. Men vi hadde nok en forventning om at kommunen ønsket flere som oss. - Unge familier. Arbeidsføre mennesker. Folk som vil etablere virksomhet, betale skatt, engasjere seg og bli boende.

Det er tross alt det Stor-Elvdal forteller oss at kommunen trenger. Derfor er det en underlig opplevelse å oppdage at Sollia barnehage igjen foreslås nedlagt.

Fire barn og en helhetsvurdering

I mars 2025 vedtok kommunestyret å opprettholde og styrke Sollia barnehage. Vedtaket skulle også ha økonomisk virkning i 2026. Halvannet år senere er barnehagen tilbake på kuttlisten.

Denne gangen kommer forslaget i kjølvannet av en virksomhetsgjennomgang gjennomført av Agenda Kaupang, hvor kommunens egen oppvekstsektor har spilt inn nedleggelse som et mulig innsparingstiltak.

Kommunedirektøren har nå tatt forslaget inn i budsjettet for 2027. Begrunnelsen? Fire barn i oktober. Det er et korrekt tall. Men det er et øyeblikksbilde, ikke en demografisk analyse.

Små barnehager har den eiendommelige egenskapen at barnetallet varierer. Noen begynner på skolen, andre blir født. Enkelte er hjemme en periode, før de igjen trenger barnehageplass. Det er ikke et tegn på systemsvikt. Det er slik mennesker formerer seg og organiserer familielivet.

Kommunedirektøren viser til en helhetsvurdering. Det høres betryggende ut. Vi har riktignok ennå ikke fått se vurderingen, men det er jo godt å vite at helheten finnes et sted.

En kommune i demografisk motbakke

Stor-Elvdal har en alvorlig demografisk utfordring. I 2025 ble det født 18 barn i kommunen, mens 49 innbyggere døde. Samtidig hadde kommunen positiv nettoinnflytting. Det flyttet altså flere mennesker inn enn ut, men folketallet sank likevel. Det er en viktig forskjell.

Kommunen klarer faktisk å tiltrekke seg nye innbyggere. Utfordringen er blant annet at befolkningen er gammel, og at det fødes for få barn. Dette burde være et ganske godt argument for å ta spesielt godt vare på de barnefamiliene som allerede har valgt kommunen. I stedet framstår det som om barna først og fremst er interessante som kostnadsdrivere.

Ifølge Statistisk sentralbyrå bor bare 44 prosent av Stor-Elvdals innbyggere i tettstedet Koppang. Hele 56 prosent bor utenfor. Samtidig er rundt 31 prosent av arbeidsplassene i kommunen i kommunal forvaltning. Inkluderer vi statlig og fylkeskommunal virksomhet, utgjør offentlige arbeidsplasser nær halvparten av alle arbeidsplassene i Stor-Elvdal.

De store kommunale institusjonene er i betydelig grad samlet på Koppang. Kommuneadministrasjonen, skolene og sykehjemmet er åpenbare eksempler. Jeg skulle gjerne visst hvor stor andel av de kommunale stillingene som faktisk er lokalisert på Koppang. Det burde være interessant for flere enn meg.

Koppang har selvfølgelig også pensjonister og barn, og ikke alle yrkesaktive jobber i privat sektor. Det er derfor et betimelig spørsmål hvor stor del av befolkningen som faktisk skaper sin arbeidsplass i privat næringsliv, og hvor disse arbeidsplassene finnes.

For det er en begrensning på hvor mange kommunale arbeidsplasser en kommune kan finansiere med kommunale arbeidsplasser. På et tidspunkt må noen også drive næring. Og da må det være mulig å bo andre steder enn på Koppang.

Sollia – der mulighetene passerer på fylkesveien

Så har vi Sollia.

Hver sommer kommer en betydelig strøm av besøkende gjennom bygda langs Nasjonal turistveg Rondane. Allerede i 2010 registrerte Statens vegvesen i gjennomsnitt 721 kjøretøy per døgn i sommermånedene ved Strømbu. Trafikken til blant annet Sohlbergplassen som snur før tellepunktet, kommer i tillegg. Dette er historiske trafikktall, men de viser at vi ikke snakker om en tilfeldig grusvei til et bortgjemt dalføre.

En rapport fra Menon Economics viste dessuten at reiselivsbedriftene langs Nasjonal turistveg Rondane hadde en verdiskapingsvekst på 92 prosent fra 2007 til 2015, mot 43 prosent for sammenlignbare bedrifter.

Her finnes altså noe mer enn vakker utsikt. Her finnes muligheter. - Natur, kulturhistorie, overnattingsbedrifter, lokal matproduksjon, guiding og et betydelig potensial for videre næringsutvikling.

Men reiselivet trenger mennesker. Folk som kan bo her, arbeide her, etablere bedrifter og skape aktivitet. Og folk i etableringsfasen har gjerne barn. Da er barnehagen ikke bare en utgiftspost. Den er en del av infrastrukturen som gjør næringsutviklingen mulig. Dette er ikke spesielt komplisert.

Likevel har kommunen gjennom mange år vist en nesten imponerende utholdenhet i arbeidet med å foreslå reduksjoner i tilbudet i Sollia. Vi har etter hvert fått fire årstider: vår, sommer, høst og budsjettprosess. Og vi i Sollia har etter hvert skjønt hva den siste innebærer.

Kunsten å pisse i egen brønn

Det er her kommunens utviklingspolitikk blir virkelig interessant.

Stor-Elvdal arbeider med en strategisk næringsplan for perioden 2026–2036. Her snakkes det om vekst, verdiskaping, arbeidsplasser og bærekraftig utvikling. Alt sammen utmerkede ambisjoner. Men samtidig foreslår man å fjerne en av de viktigste forutsetningene for at barnefamilier skal kunne etablere seg i en del av kommunen med et dokumentert næringspotensial.

Det er vanskelig å finne en mer presis beskrivelse enn brønnpissing.

Man står bøyd over den samme brønnen man ønsker at nye innbyggere skal drikke av, og gjør sitt fornødne mens man utarbeider en strategi for å øke vannforbruket. Og når folk etterpå velger å drikke et annet sted, kan man sikkert bestille en rapport som forklarer hvorfor. Den vil antakelig konkludere med at etterspørselen etter vann var for lav.

En interessant måte å involvere folk på

Selve prosessen fortjener også noen ord.

Som leder av samarbeidsutvalget ble jeg innkalt til et møte 24. september, samme dag som møtet skulle finne sted. Der ble vi orientert om at nedleggelse var foreslått som et innsparingstiltak. Deretter hørte vi ingenting, før kommunedirektøren la fram budsjettforslaget, med nedleggelse av barnehagen i sitt budsjettforslag 28.10. Jammen godt jeg tok meg bryet med å se opptak av det kommunestyremøtet.

Da vi etterspurte hvordan medvirkningsplikten var ivaretatt, fikk vi beskjed om at saken ville komme på ordinær høring. Det er jo betryggende.

Barnehageloven stiller krav til foreldremedvirkning. Grunnloven og barnekonvensjonen krever at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. Sivilombudet har dessuten vært tydelig på at konsekvensene av lang reisevei må vurderes konkret i saker om distriktsbarnehager. Vi har derfor bedt om å få se de faglige, økonomiske og barnerettslige vurderingene som ligger bak forslaget.

For medvirkning handler vel om noe mer enn å få anledning til å protestere etter at administrasjonen har bestemt seg for hva den ønsker å anbefale? Det er selvsagt fullt mulig at alle relevante vurderinger er gjort, og at det foreligger en grundig analyse av barnas beste, alternative løsninger, framtidig barnetall og konsekvensene for bosettingen.

Vi gleder oss i så fall til å lese den.

Hva slags kommune ønsker vi egentlig?

Jeg har forståelse for at Stor-Elvdal må styre økonomien ansvarlig. Ingen kan kreve at kommunen skal opprettholde ethvert tilbud uavhengig av kostnader. Men ansvarlig økonomistyring handler også om å forstå langsiktige konsekvenser.

Hva koster det å miste en barnefamilie? Hva koster det at folk ikke kan stå i arbeid? Hva er verdien av en nyetablert bedrift, av tilflytting eller av at en familie velger å bli boende? Slike spørsmål har ikke alltid en enkel regnskapslinje. Men de blir ikke mindre viktige av den grunn.

Det er lett å spare penger på å legge ned tjenester. Det er langt vanskeligere å bygge opp igjen et lokalsamfunn som har mistet forutsetningene for å eksistere. Og det er en nokså kostbar form for innsparing dersom resultatet er at skattegrunnlaget forsvinner sammen med barnefamiliene.

En strategi er først verdt noe når den får konsekvenser for beslutningene vi tar. Hvis vi ønsker flere barnefamilier, må vi gjøre det mulig å være barnefamilie. Hvis vi ønsker næringsutvikling i grendene, må vi gjøre det mulig å drive næring i grendene. Ellers ender vi med det som kanskje er den mest originale tilflyttingskampanjen i landet: «Flytt til Stor-Elvdal! Vi har allerede lagt ned det du trenger for å bli.»

Jeg er ikke imot Koppang. Tvert imot. Et sterkt kommunesenter er viktig for hele Stor-Elvdal. Men Koppang er ikke Stor-Elvdal. Det er en del av Stor-Elvdal. Og en kommune som ønsker å vokse, bør kanskje slutte å behandle deler av seg selv som et problem som skal avvikles.

Så, med en liten omskrivning av Pink Floyd: Hey KOPPANG, leave our kids alone!