På seterbesøk (2 av 2)
Dette er del 2 av «På seterbesøk», hvor vi tar en nærmere titt på noe av produksjonen på setra. Del 1 kan du lese her. På denne solfylte augustsøndagen var det smør og det mer sjeldne surmyssmøret som sto på planen på Storstusetra. På setervollen ble jeg møtt av Leif, som sto og stekte vafler til dagens besøk. Bjørg var allerede godt i gang med kokingen inne.
Surmyssmør lages av den sure mysen som blir igjen etter produksjon av skjørost og pultost. Denne mysen er et restprodukt, og i dag ville nok mange sett på den som avfall, men på setra utnyttes alt. Bjørg og Leif lar den koke sakte i to døgn, til væsken er fordampet og det står igjen en mørk, smaksrik masse. Dette er surmyssmør, rik og karamellaktig på smak.
Kokingen av surmyssmøret foregår i utgangspunktet døgnet rundt, men i dag klokken fem må de stanse, da blir strømmen for dyr. Ringebu kommune anser nemlig ikke Storstusetra som landbruksvirksomhet, men som en fritidseiendom. Dermed får ikke Bjørg og Leif strømstøtte. Dette til tross for at de har setret på tradisjonelt vis i over 30 år.
Skjørost er et av våre eldste meieriprodukter i Norge, og ble trolig brukt allerede i vikingtida, og mest sannsynlig tidligere. Med glimt i øyet omtaler Bjørg skjørosten som «vikingost». Mens mange andre land har forlatt sine gamle ostehåndverk, har vi i Norge klart å holde liv i flere av de særnorske ostene, som pultost, gammalost, skjørost og nettopp surmyssmør. Dette er en smak av setra og norsk kulturhistorie.
Kunnskapen som ligger bak denne typen produksjon kan lett gå tapt dersom den ikke holdes i hevd. Dette er erfaring og tradisjon, overført gjennom handling, år etter år. Det Bjørg og Leif gjør på Storstusetra, og alle andre som praktiserer tradisjonell setring, er mer enn matauk. Det er levende kulturarv. Slik produksjon er et tydelig eksempel på immateriell kulturarv i praksis. Dette er også matberedskap og det grønne skiftet slik det burde foregå: et eldgammelt håndverk, videreført gjennom generasjoner, som viser hvordan bærekraftig og sunn matproduksjon kan se ut i virkeligheten.
Alle foto: Leif Trønnes
