«Sollia» i kuleregn 1944

Av Bjørn Brænd

Okkupasjonshistorien har mange dramatiske øyeblikk. En hendelse med «Sollia» i sentrum er omtalt i mange bøker og artikler. 

Et glemt kapittel i norsk krigshistorie

Med Asbjørn Sunde og sabotasjeorganisasjonen han ledet – «Osvald»-gruppa – som ramme løfter forfatterne Morten Gunvald Conradi og Kjell Norman Gulbrandsen fram de mange usynlige hjelperne som gjorde Toten, Eina og Søndre Land til noen av landets mest aktive motstandsområder de to siste krigsårene.

Gjennom et omfattende dokumentasjonsarbeid og en tydelig historisk stemme kommer vi tett på et nettverk av mennesker – kvinner og menn, unge og eldre, kommunister og ikke-kommunister – som hadde én ting felles: De tok stor, personlig risiko ved å støtte sabotørene og skaffe mat, husly, våpen og ammunisjon og formidle informasjon.

Forfatterne utfordrer det etablerte historiebildet av krigens helter og viser at frihetskampen også ble båret av de tause, de usynlige og de som aldri fikk offentlig takk. Dette er både en lokal og en nasjonal fortelling og et sterkt bidrag til å opprette et mer fullstendig bilde av motstandskampen enn det som har rådd grunnen til nå.

«Osvald» og de gode hjelpene er en bok om mot, lojalitet og prisen som mennesker betalte – både under og etter krigen.

 «Sollia» er ikke vårt Sollia

Tirsdag 2. mai 1944 dro to biler med avslåtte lykter nordover fra Einastranda mot Sollia pensjonat, en reise på rundt tre mil. Tre små lysglimt fra lommelyktene til speidere som kjørte foran var et signal om at veien var klar. Med unntak av sønnen Rolf Sunde og den tyske avhoppersoldaten «Gunnar» var Sundes karer bevæpnet. Bak styrehuset på lastebilen satt to solide karer klare bak hvert sitt maskingevær.

Ved tretida om natta begynte karene å laste av bilene, kvinnene ordnet mat, og det ble satt ut vakt.

 Sollia pensjonat

«Festningen» var Asbjørn Sundes navn på Sollia pensjonat. Stedet ligger idyllisk til 550 meter over havet i Søndre Land kommune på grensen til Vestre Toten. Den skogrike kommunen strekker seg på begge sider av den nordlige enden av Randsfjorden. Her har jord- og skogbruk dominert i generasjoner, og industrien har vært knyttet til trevare.

Omgitt av skog med bare én tilkomstvei fra vest, egnet pensjonatet seg godt for illegal virksomhet. Under felttoget i april 1940 søkte en jødisk familie dekning her. Året etter kom tyskerne for å drive skiopplæring, og høsten 1943 bodde ledelsen i Norges Kommunistiske Parti på gården.

Sunde var såre fornøyd. Pensjonatet på tre etasjer besto av 13 rom i tillegg til peisestue, spisesal, røykesalong og kjøkkenavdeling. Ved siden av våningshuset besto eiendommen av forpakterbolig, låve, sommerfjøs, sagbruk, smie og stabbur. Nærmeste nabo lå flere kilometer unna. Det var mai og romantikk i lufta. 18 år gamle Signe fortalte at hun opplevde Sollia som noe «trygt og godt» og som å være i en stor familie. I et øyeblikk av ro og glede skriver Sunde om følelsene sine for kona:
"Vi satt i vinduskarmen, Astrid og jeg. Hun smilte ut mot den sollyse dagen. Håret rørte seg svakt i vinden. Kinnene hadde fått farge. Jeg kan ikke huske å ha sett henne så frisk og full av mot noen gang før. Mangt hadde vi to stridd oss igjennom sammen. En ble fast knyttet til hverandre når det var slik, fastere enn andre mennesker. Godt og vondt bandt en til hverandre. Mange redsler og mange gleder var vårt felleseie"

Kommandosentralen

Mai 1944 var kanskje Sabotasjeorganisasjonens mest aktive periode med planlegging og gjennomføring av minst 14 aksjoner, riktignok ikke alle like vellykkede. Det gamle pensjonatet ble omgjort til kommandosentral, med vakthold, stram disiplin og klare ansvarsforhold og kommandolinjer. Sunde skriver at de fulgte samme timeplan hver dag, men bare hvis det var tilstrekkelig med sabotører inne: Revelje kl. 6.00, morgengymnastikk på tennisbanen kl. 6.30–7.00, morgenstell 7.00–7.30, frokost fra kl. 7.30 og undervisning kl. 8.00–12.30. Kl. 10 var det inspeksjon:

Tidlig og seint kom det folk med rapporter, beskjeder og meldinger. De kom med tog, på sykkel og til fots. Sundes soldater visste å ta seg fram i naturen. De fleste var profesjonelle sabotører. Noen kom for å få penger, andre for å få nye ordrer. Det var ikke bare sabotører fra Sabotasjeorganisasjonens forskjellige kampgrupper som besøkte Sunde på Sollia. Hit kom også hjelpere og folk i støtteapparatet med forsyninger, drivstoff, våpen og sprengstoff.

Om kveldene ble radioen flittig brukt: «De alliertes krigskommunikeer ble skrevet ned. Vi studerte dem nøye. Våre aksjoner skulle koordineres med store begivenheter ute i verden. Vi overvurderte ikke vår egen innsats. Men vi var klar over hva det ville bety å binde 30 tyske divisjoner i Norge i stedet for 10».

Krigslykken

I 1944 fortsatte framgangen for de allierte, både på Østfronten og på Vestfronten.  Sovjetunionens styrker rykket raskt vestover. Etter de vestalliertes landgang i Normandie 6. juni 1944 ble det tydeligere for hver måned som gikk at Hitlers «Tredje rike» ville tape krigen.

Sundes aksjonsgrupper sprengte fabrikker, bruer og trelastindustri. 16. mai 1944 gikk arbeidskontorets lokaler i Tønsberg i lufta med arbeidstjenestens registre over årsklassene 1921–23. Etter innføringen av den nasjonale arbeidsinnsatsen i 1943 og arbeidsmobiliseringen i 1944 var disse kullene grunnlaget for tvangsmobilisering av arbeidskraft til militæranlegg i Norge.

 «Tyskerne er her!»

Klokka var rundt seks om morgenen den 30. mai 1944. Sunde hadde akkurat våknet og sto og strakte seg foran det åpne vinduet. Lukten av vår og regntung skog fylte rommet. Noe hadde uroet ham om natta. Hadde det klikket på Per Kure i Oslo? Rapport fra gutta skulle komme hvert øyeblikk. Sunde vekket Astrid og gutten. Plutselig splintret en kule vinduet og forsvant med en dump lyd i den solide tømmerveggen bak dem. Samtidig kom alarmen fra første etasje: «Tyskerne er her, tyskerne er her!» Klokka er halv åtte. Nå skal utbruddet komme!

Du kan lese mer om denne spennende episoden i boka «Osvald» og de gode hjelperne. Historien er knyttet til pensjonatet «Sollia» i Søndre Land ikke vårt Sollia som mange har trodd.