Atnbrua skole

I juni 1956 tok tre elever farvel med Atnbrua skole. De tilhørte årgangen 1942. To andre fra den årgangen gikk videre sammen med 1943-årgangen. Bildet viser storskolen siste skoledagen det året. Trond Ivar Wiehe (Amperhaugen) gikk i 6 klasse, men er ikke med på bildet. Det er heller ikke Leif Sverre Toften (Grytstua) fra 5. klasse. Det var dermed 19 elever i storskolen det året, dvs. fra 4. klasse til avgangsklassen i den 7-årige folkeskolen.

Elevene på bilder er fra venstre: Per Ivar Brænd (Skogli), Synnøve Sæther (Vestre Vuluvollen), Bjørn Brænd (Uti), Bjarne Kulstad (Bakken), Aud Wollum (Slåbumoen), Erik Helmer Hermansen (Stor-Hamn), Kari Signy Sæther (Nordeng), lærer Hermann Stenseth, Arnhild Furulund (Nyheim), Eva Jorun Lien (Modum), Stein Ove Helgesen (Butikken), Vidar Toften (Grytstua), Ole Peter Kulstad (Bakken), Ragnhild Nesset (Nordre Nesset), Sven Uthi (Bjerke), Gerda Hermansen von Schiervick (Stor-Havn). 

Det er elever fra alle grender og 14 hjemsteder. Nesgrenda: 3, Morka og Atnbrua: 7, Finstadgrenda: 2, Wollum og Enden: 2. Fra eldre gårder: 8, fra bureisingsbruk: 4, fra bolighus: 2.

Vi visste ikke hva som skulle komme. Vi levde vel forholdsvis lykkelige i denne delen av verden. Men siden 1946 hadde en komité nedsatt av Stortinget, etter initiativ fra Regjeringen Gerhardsen, Schei-komiteen, formelt Kommuneinndelingskomiteen, hatt som oppgave å utrede mulige endringer i kommunestrukturen. Ny teknologi, bl. a. på transportsektoren, gjorde det mulig å fjerne små samfunn med tradisjonell kommunikasjon og næringsliv.  Hovedoppgaven for komiteen var å fjerne små kommuner som selvstendige enheter. Det ville/skulle føre til sentralisering og gi økt tilflytting til sentrale strøk. Der trengtes all arbeidskraft som kunne skaffes til å bygge det moderne Norge, ikke i landbrukets tegn, men industriens og handelens. Politikerne tok farvel med den stimulerende bureisingspolitikken fra nøden i mellomkrigstida. Nå skulle alt satses på industrireising.  Komiteen la fram tre innstillinger, og var ferdig med sitt arbeid i 1962. Den viktigste konsekvensen av komiteens arbeid var at antall kommuner ble redusert fra 744 i 1957 til 454 i 1967. Sollia kommune ble en del av Stor-Elvdal kommune fra 1965.

Nå er imidlertid tida kommet da politikerne skal satse på å gjenoppbygge distriktene og de små, nære samfunnene utover i det grisgrendte Norge. Igjen er det ny teknologi som gjør endringen mulig, den digitale verden gir mulige fordeler med spredte nettverk. I 1946 var det nettopp blitt fred, og for de som vant, var det utenkelig med en ny krig. Men nå er det ny krig i Europa, og ingen vet når og hvordan den vil ende. Derfor er det i Rikets interesse å gjenoppbygge den spredte bosettingen til sterke små bygdelag – slik Sollia i sin tid var, og fortsatt har kimen til å være. 

Politikerne må ville og tørre, det trengs ikke ti år med utredninger. Det trengs handling nå!

Bjørn Brænd 2024