En skitur til fjells i juleferien 1890-91 (Del 1 av 2)

I Den norske turistforenings årbok fra 1931 forteller A. Bjerknes om en skitur i juleferien 1890 som førte han og to turkamerater inn i Rondane, midtvinters og uten moderne utstyr. Sollia.net publiserer her et utdrag fra artikkelen som handler om oppholdet i Rondane. Dette er del én av teksten. Del to kan du lese her.

I slutten av 80-årene (1880) begynte enkelte skiløpere å dra til fjells i juleferien. Påsketurer forekom visstnok ikke før Besheim blev åpnet i 1900. Derefter begynte Turistforeningen å åpne sine hytter i påsken. Men først i 1911 blev f. eks. Gjendebu og Gjendesheim åpnet for påsketrafikk.

Mine kamerater på turen var nuværende tannlæge dr. Olaf Bjerknes og cand. Fredrik Bugge. Et par år tidligere hadde jeg gått på ski fra Slidre over Vinstervatn og Kampeseter til Gudbrandsdalen og landeveien videre over Lillehammer og Gjøvik til Randsfjord stasjon. Men ellers hadde ingen av oss nogen erfaring angående utrustning etc. til en sådan tur. Og det var heller ikke så lett som nu. Vindtøi fantes ikke. Huitfeldts bindinger og ryggsekk med meis heller ikke. Men når jeg sammenligner vårt utstyr med det nu brukelige, så synes jeg det slett ikke var så verst. Vi fikk f. eks. sydd oss lammeskinnsvester og bukser av semsket skinn som vindtøi, og på benene hadde vi lauparsko med tykke ullstrømper raggesokker.

På grunn av de korte dager hadde vi hver vår skilykt med tykke stearinlys. De var oss flere ganger til stor hjelp, og det hendte at lyset ikke slukket, selv om vi gjorde en veritabel kollbøtte. Bretau og isøks hadde vi også.

Turen var på forhånd planlagt. Den begynte ved Atna stasjon i Østerdalen og endte ved Krøderen stasjon.

Fra Atna gikk vi til Sollia og videre over fjellet til Atnebru, hvor vi kom fem i mørket sent på kvelden. Derfra gikk vi lille julaften over Atnesjøen opp til Bjønnhulliseter oppunder Rondane, hvor vi overnattet hos nogen rypejegere.

Vi fikk naturligvis stekte ryper til aftens, og hygget oss ved et veldig bål på peisen og gikk til sengs med de beste forhåpninger til morgendagen. Men det varte ikke lenge før det begynte å blåse ganske kraftig, og vinden økte sterkt utover natten. Kl. 4 næste morgen var vi på benene og besluttet oss omsider motstrebende til å følge våre verters inntrengende råd om å gå ned igjen til bygden. Kl 6 satte vi utfor og var snart nede på Straumbu, der ligger rett for Langglupdalen.

Mens vi spiste der så det imidlertid ut til at vinden allerede vilde gi sig, hvorfor vi straks dro opp Langglupdalen. Efter hvert blev været bedre, og til slutt brøt solen frem og Rondane lå kneisende foran oss i solglansen. Humøret steg i høi grad, og med ungdommelig mot besluttet vi oss likeså godt å stikke oppom Høgronden, der hevet sig majestetisk til høire for oss.

Men det blev en drøiere tur enn vi hadde tenkt, utrenet som vi var. Mot toppen blev føret så hardt og iset, så vi næsten ikke kunne få fotfeste med våre lauparsko, der ikke hadde solide såler og heler som de nu brukelige skistøvler. Og brodder hadde vi ikke. Men opp kom vi da omsider kl. 6 julaften i stille strålende vær.

Tekst og bilder er gjengitt fra Den norske turistforenings årbok 1931, tilgjengelig via Nasjonalbiblioteket. Del 2 av denne teksten vil bli publisert snart.