En skitur til fjells i juleferien 1890-91 (Del 2 av 2)

I Den norske turistforenings årbok fra 1931 forteller A. Bjerknes om en skitur i juleferien 1890 som førte han og to turkamerater inn i Rondane, midtvinters og uten moderne utstyr. Sollia.net publiserer her et utdrag fra artikkelen som handler om oppholdet i Rondane. Dette er del to av teksten. Del én kan du lese her.

Og for et syn! Over oss en skyfri, intens blå himmel med sine myriader av blinkende stjerner. Og fullmånen lysende så skinnende klart, så vi f. eks. kunde se Snehetta og Jotunheimen i det fjerne. Rundt oss lå Rondane i dette lyshav med beksvarte slagskygger nede i dalene. Og bakenfor lå snehvite fjell bak fjell så langt øiet kunde nå utover i denne skinnende sne- og isørken. Men det mest betagende var stillheten. Ikke en lyd, ikke et vindpust.

Vi besluttet oss til å feire julaften der oppe og tende julelys. Det var ikke mer enn 6 kuldegrader og så stille så vi kunde brenne lysene frittstående. Men tørste og sultne var vi blitt. Og så bygget vi en liten sneovn og varmet først en boks med hermetiske kjøttkaker og smeltet sne i boksen efterpå.

Før vi visste av det var imidlertid klokken blitt 8, og vi fant å burde tenke på nedstigningen og rive oss løs fra dette ubeskrivelige eventyr.

Vi besluttet oss til å gå ned mere vestlig for å slippe den siste oppstigning i Langglupdalen. Men det skulde vi helst ikke ha gjort. Det gikk fint nedover et langt stykke, men da vi var kommet næsten ned, blev sneen så hard og iset, at vi måte til å hugge trappetrinn og holdt på med det i over 4 timer. Det var for bratt og hårdt til å ake på skiene, og der kunde jo også være avsatser eller stup, som vi ikke kunde se i måneskinnsbelysningen. Til slutt blev da skråningen slakere og føret bedre, så vi dristet oss til å ta skiene på og fikk nogen fine løiper langt bortover langs Døråen, som vi hørte buldre under oss.

Vi var blitt forferdelig tørste, og forsøkte å hugge hull på isen, men måtte oppgi det efter å ha hugget oss ned minst en meter, antar jeg, og fortsatte nedover mot Døråseteren, hvor vi fant elven åpen.

Jeg gikk da ut på iskanten for å få vann. Herunder brast kanten, så jeg fikk den ene skien og foten i vannet, men heldigvis fikk jeg tyngden over på det annet ben innenfor bruddlinjen. Jeg grøsser i mig når jeg tenker på hvordan det kunde gått om jeg hadde falt uti den ganske store og strie elv og kanskje drevet under isen lengere nede. Jeg var dum nok til å skifte tørt på foten, hvilket jeg kom til å angre på.

Imidlertid led det snart mot dag og månen gikk ned. I tussmørke vandret vi så videre, slappe, søvnige og tause. Det var ikke lenger så morsomt, og jeg ønsket bare å kunne få sove. O. B. fikk rene hallusinasjoner mens vi jabbet videre i daglysningen. Han så hus og folk og dyr mellem husene et kort stykke foran oss og kunde ikke begripe, at ikke vi også kunde se det. Men når vi så kom nærmere, så måtte han jo innrømme at det bare var store stener. F. B. var blek og taus med svære istapper i sine lange mustasjer. «Han taus mellem stavene hang.»

Vi bare gikk og gikk. Og endelig bar det da utfor mot Foldalen. Vi fant et skispor og kom inn på en mosevei, der førte frem til Fallet i Foldalen, hvor vi ankom kl. 11 fm. 1ste juledag, og hadde da vært på benene i 31 timer.

Vi blev vel mottatt, og konen i huset kom med en umåtelig stor melkeringe, som vi drakk efter tur, så det minket synlig hver gang, og jeg tror vi på det nærmeste tømte den.

Men så begynte det å svi i foten, og jeg skjønte hvad det betød. Stortåen var hvitfrossen. Fikk fatt i en bøtte med is og vann og foten opp i der. Men så søvnig var jeg at jeg sovnet med foten i bøtten, veltet krakken jeg satt på, og holdt på å stupe bortover gulvet.

Vi kom oss i seng og sov som murmeldyr til aften. Konen hadde ikke hatt hjerte til å vekke oss, da middagen var ferdig. Så vi spiste og sov igjen hele natten og følte oss endelig nogenlunde våkne.

Tekst og bilder er gjengitt fra Den norske turistforenings årbok 1931, tilgjengelig via Nasjonalbiblioteket.