Solliabunaden

Da forestillingen «Da telefonen kom til Sollia» ble framført i pinsen, var det i tillegg en liten utstilling, der blant annet Solliabunaden ble vist fram. Den fikk mye positiv oppmerksomhet og mange ytret ønske om å skaffe seg en slik bunad. Det er lettere sagt enn gjort, for den har ikke vært å få tak i på 40-50 år. Men nå er det håp, for det ble så mye prat om dette, at to av bygdas driftige damer, Berit Gomnæs og Birgit Skinderhaug, begynte å jobbe med saken. De tok kontakt med Norsk Institutt for Bunad og Folkedrakt på Fagernes, og der fikk de positiv respons. Instituttet sa med en gang ja til å hjelpe til med å finne forslag til materiale til nyproduksjon av bunaden, og de har fått låne en original Solliabunad for å finne ut hva slags materialer og teknikker som er brukt.

Drakt eller bunad?
Det er mange som helst kaller Solliabunaden for Solliadrakt fordi den ikke er «godkjent», men det finnes ingen godkjenningsordning for bunader, selv om mange tror det. De fleste bunader er rekonstruksjoner eller frie komposisjoner, men alle er festplagg som markerer tilhørighet til et geografisk område.

Historien bak Solliabunaden.

Etter at Norge ble en selvstendig stat etter unionsoppløsningen i 1905, økte interessen for å få fram klesdrakter fra forskjellige kanter av landet. Den gang ble de kalt nasjonaldrakter og var inspirert av gamle folkedrakter som de fleste steder var gått ut av bruk. Hulda Garborg fant opp et nytt ord for disse draktene, nemlig «bunad», etter det norrøne ordet búnaðr som opprinnelig betyr «utstyr» (snl.no)

På 1930-tallet ble bruken av bunad mer og mer populær, og det var nettopp da, at Sollia husmorlag begynte å sysle med tanken om en egen bunad for Sollia. Husmorlaget ble stiftet 8. oktober 1935 og litt over et år senere står det i protokollen: «Likeså vart det drøfte å få opp att en gammel drakt som stedets nasjonaldrakt». Under årsmøtet i februar 1938, ble det bestemt at arbeidet med en bygdedrakt skulle begynne; Heimen skulle kontaktes for å få tak i stoffprøver og det ble bevilget penger til et sykurs.

Samme høst var bunaden en realitet. I styreprotokollen den 5. september 1938 står det følgende: «Sykurset som laget hadde arbeidet for å få i stand blev holdt et 8 ukers kurs med bidrag av Husflidsnemnda kr 50 og Sollia husmorlag kr 100. Der deltok 11 elever og interessen var stor og de var godt fornøid med kurset. Den omtalte bygdedrakt blev bestemt og den blev påbegynt med sømmene på sykurset. Drakten er anerkjent som fin og stilig.»

I årene etterpå ble bunaden produsert i stort omfang, men til slutt var det ikke mer stoff igjen. Det ble likevel sydd noen flere bunader, men da med et annet stoff i vesten.

Veien videre

I løpet av høsten vil vi forhåpentligvis få svar på om det er mulig å reprodusere tekstilene. I så fall vil det bli tatt initiativ til et åpent møte for å stake ut veien videre. Hvis interessen er stor nok og mange nok vil bidra, er det å håpe at alle som har lyst på en Solliabunad, skal få ønsket sitt oppfylt!