Telefonen i Sollia

Av Bjørn Brænd

Årets store kulturbegivenhet

Årets store kulturbegivenhet finner sted på Rondetunet i pinsen – 7. og 8. juni. Bygdas sangkor, Corvus Corax, fyller 25 år, og satser på et nyskrevet musikkteater Da telefonen kom til Sollia.

Det er forfatter, visedikter, trubadur og kulturarbeider Tor Karseth som har skrevet manus dvs. tekst og musikk, til stykket. Sangene er arrangert for solister og kor av Svein Johannessen. Corvus Corax har med seg amatørskuespillere, sangere og musikere som skaper forestillingen. Vi som er publikum venter spent.

Telefonen var et teknisk vidunder

Amerikaneren Alexander Graham Bell klarte i 1876 å konstruere et apparat som kunne overføre menneskelig tale. Det foregikk ved å la en tynn membran vibrere, og ved at denne membranen sluttet og brøt strømmen på ledninger knyttet til et batteri. Dit talen ble overført, var det et tilsvarende apparat som overførte de elektriske impulsene til vibrasjoner som kunne høres som tale.

Selve den tekniske konstruksjonen bygde på erfaringer som mange vitenskapsmenn hadde høstet gjennom mer enn 100 år. Teknisk kyndige, som drev med telegraf, mente at det var uforsvarlig å la det alminnelige publikum røre ved teknisk kommunikasjonsutstyr, og de spådde at oppfinnelsen ville bli ubrukelig i forretningslivet.

Både telefonen og andre teknologiske nyvinninger fikk større utbredelse enn det eksperter den gang kunne spå: for eksempel anslo daværende direktør for IBM i 1968 at verdens behov for store regnemaskiner ville bli tre til fire. 30 år senere tilbød elevene ved Sollia skole opplæring i databruk på personlige datamaskiner til bygdefolket.

En seiersgang

Telefonen ble vist fram offentlig på verdensutstillingen i Philadelphia i 1876, og allerede året etter ble de første apparatene demonstrert i Norge. Fra 1880 ble det tillatt å starte telefontrafikk i Kristiania, og etter et års tid var det 300 abonnenter der. Fire år senere var det 1500 abonnenter. Allerede i 1881 fikk vi en lov som begrenset den private telefonvirksomheten. Den ga Staten enerett til å formidle meddelelser ved hjelp av telegraflinjer og lignende anlegg. Anlegg innenfor en kommune var unntatt fra regelen, men de private telefonselskapene som stod for utbyggingen fikk ofte kort konsesjonstid, som regel bare fem år om gangen, med ett års oppsigelse.

I 1890 ble det gitt konsesjon til å opprette Aamot Telefonforening og Nordre Storelvdalens Telefonselskab. Med konsesjon fra 1892 ble Ytre Rendalens telefonselskab knyttet til, og senere Solliens Telefonselskab, med konsesjon fra 14. november 1898.

Det var turistnæringen som så telefonen som et viktig og moderne redskap. Anton E. Brænd var drivkraft for anlegget i Sollia. I september 1898 kunne ordføreren kvittere for 3000 kroner mottatt som tilskudd fra overskuddet ved de store tømmerdriftene i Setningen og Atnedalen statsallmenning til utbyggingen av telefonlinjer og anlegg.

Takk til Helene Lassen

Uten en samfunnsbevisst kvinne og begavet forfatter som Helene Lassen, ville vi ikke visst noe om hvordan det hadde seg at det kom telefon til Sollia bare 22 år etter at den sensasjonelle oppfinnelsen ble gjort

”Det begynte med et stort møte i kommunelokalet. Alle bygdens storkarer, mest svære og skjeggede folk satt og pratet, røkte tobakk og drakk kaffe en hel dag. Og både praten, røkingen og kaffen måtte nok gjøre sitt, for straks etter kom det i gang.” Det var telefon anlegget i Sollia som kom i gang, og det var Helene Lassen som skrev om opplevelsen i sin bok ”Fra barneverdenen” (1901). Hun skrev videre: ”På alle gardene begynte de å hugge tømmer, hver fikk sitt veistykke å skaffe telefonstolper til, og de nye lyse stolpene ble lagt langs veien med regelmessige mellomrom, akkurat der hvor en mann nylig hadde fart med mål og stukket en stikke ned i jorda. Bare dette var moro for småguttene. De gikk og glodde og studerte, målte og skrittet opp avstanden mellom hver stikke...”. Det var ikke bare undring å spore, det meldte seg også en viss skepsis. Prestefrua skriver: ”Det var heller ikke fritt for at noen hver ymtet om at slikt tull kunne de nå godt ha unnvært her oppe i bygda. De hadde greid seg før, slik det var, og så gjorde de vel det etter denne dag au; om de måtte vente en dag eller to på svar nå som før, så fikk vel det gå an...”

To manuelle sentraler koblet samtalene

Den første telefonsentralen ble åpnet i den lille stua oppe i bakken ovafor hoved bygningen på Granen. Den holdt til der noen år, og for husleie og betjening, fikk familien 10 kroner året i betaling og fri telefon. Senere ble det bygd egen telefonsentral i Øverdalen, mens sentralen ved Atnbrua i alle år var plassert i Nordre Brænd.

Det ble ingen nordlysstasjon i Sollia

Professor Størmer ved Universitetet i Oslo ønsket å legge en nordlysstasjon på Nordre Nesset for å gjøre vitenskapelige målinger. Stasjonen forutsatte gode telefonlinjer fra Sollia, og telefonlinjen mellom Sollia og Atna måtte dubleres. Telegrafverket ville i tilfelle bygge en ny koppertrådlinje fra Kopang til Atna, og opprette en ny rikstelefontasjon på Atna.

Telefonselskapet i Sollia trengte lånemidler til utbyggingen. Selskapet søkte Sollia kommune om et lån på 4000 kroner fra fondet for elektrisk anlegg i bygda, mot vanlig bankrente på 3 % med sikkerhet i selskapets eiendeler: Sollia sentral med forbindelseslinjer og abonnentlinjer.

Søknaden ble behandlet i herredstyremøte 13. mai 1935, og ble vedtatt med 8 mot 4 stemmer. Mindretallet på fire arbeiderpartifolk føyde til protokollen at de ikke fant selskapets lover overensstemmende med de allmenne interessene i bygda, og at de derfor ikke kunne stemme for. De pekte også på at flere som var medlemmer i Sollia telefonselskap hadde deltatt i avstemningen, men måtte være ugilde i saken. Dette kunne ikke ordføreren forstå, siden ingen kunne oppnå personlig økonomisk fordel, bare den fordelen at hele bygda, både de som hadde innlagt telefon og andre som trengte å ringe, ville få bedre linjer. Saken trakk ut, og det ble ingen vitenskapelig stasjon i Sollia.

Staten tok over telefonselskapene

I 1943 ble det private telefonselskapet i Sollia innløst av Telegrafverket for 4000 kroner. Anlegget hadde da 62 apparater og to sentraler: i Nordre Brænd ved Atnbrua og på Sentralen i Øverdalen. Begge sentralene fortsatte, Nordre Brænd gjennom avtale med Televerket, og Sentralen i Øverdalen i et direkte ansettelsesforhold med Signe Nymoen. Slik gikk åra. Den nyttige bruken av telefonen gjorde de negative spådommene til skamme.

Automatisering

I mai 1981 skjedde det en markert omlegging av telefontrafikken i Sollia. Abonnentene ved sentralene ble knyttet til fjernvalgnettet, og trafikken for de gamle sentralene ble styrt via den nye automatiske sentralen ved Atnbrua. Teknisk fungerte den godt, men i utseende brøt den brune, firkantede kassa fullstendig med all lokal byggeskikk, og er et godt eksempel på at Statens etater ikke alltid tar de samme hensyn med lokaltilpasset byggeskikk som det forventes av lokale bønder. Etter at Atnbrufossen vannbruksmuseum ble åpnet, så Telenor seg presset til å bedre utseendet på kiosken og la et røstet tak på det flate, opprinnelige taket.

Den første mobiltelefonen i Sollia

Mobiltelefonen har eksistert siden midten av 1950-tallet, og ble satt i kommersiell drift gjennom et mobiltelefoninettverk i 1966. Den første mobiltelefonen i Sollia var det Erik Brænd som skaffet for å ha sin drosjebil. Den kostet i 1984 20 000 kroner, og veide over ti kilogram, noe som skyltes det store batteriet. Den mobile telefonen hadde en størrelse og form som en liten koffert. Mobiltelefonen fikk sitt store gjennombrudd etter 1993 da GSM-nettet kom i bruk.

Nasjonal turistveg Rondane bygger Fossehuset

I forbindelse med utviklingen av Nasjonal turistveg Rondane ble det bygd et servicebygg for Atnbrufossen vannbruksmuseum og Vegvesenet. Telefonsentralen ble bygd inn i dette servicebygget for Nasjonal turistveg Rondane som ble åpnet i 2013.

Slutten på fasttelefoni

Ved inngangen til 2022 hadde 115 000 nordmenn fortsatt fasttelefon hjemme. Men Telenor bygde ned servise og arbeidet bevisst for å slippe unna kostnadene ved ha et linjebasert nett for abonnenter med fasttelefon. Fra 1. januar 2023 stengte Telenor kobbernettet for fasttelefoni for privatkunder. Også lokalt i Atndalen og Sollia var det abonnenter som ble henvist til mobiltelefon uten at det er dekning. Fasttelefonnettet bestod av over 1,2 millioner telefonstolper og 143 000 kilometer kabler. Telenor vil ta ned 500 000 stolper og 143 000 kilometer kobberledninger. Arbeidet kommer ikke ordentlig i gang før høsten 2025, opplyser Telenor.

Bjørn Brænd 2025